– Da jeg var mindre var jeg egentlig veldig bestemt på at jeg skulle bli lege. Så var det mye som skjedde. I tiden jeg begynte på ungdomsskolen hadde jeg nettopp flyttet fra New York til Norge. Det lager en slags forstyrrelser i den beine veien man har foran seg, forteller Robert Versland, som i dag er sorenskriver ved Lister tingrett.

Han minnes å ha vært omlag 14 år gammel da de flyttet til Kvinesdal.

Jeg er blitt veldig bevisst på at det er mange måter å leve ett liv på, og måter å tenke på - uten at det ene er rett eller galt.

– Det var krevende å være ungdom og flytte fra alt du er kjent med: venner, kultur og språk. Vi flyttet fra et relativt befolket område til Kvinesdal, så det var en motsetningstid hvor alt var nytt og annerledes. Det var litt krevende. Men det er kanskje litt av det som gjør meg til den jeg er. Jeg er blitt veldig bevisst på at det er mange måter å leve ett liv på, og måter å tenke på - uten at det ene er rett eller galt.

På gymnaset ble Versland imidlertid skolelei og var usikker på hva han ville. Det var først da han kom inn i militæret at kursen staket en ny vei for ham.

– Jeg havnet i militærpolitiet og der var det en del juridiske fag med straffeprosess og strafferett. Jeg ble utrolig interessert i disse fagene. Da jeg ble ferdig i militæret, var jeg så heldig at det kom et tilbud i lokalområdet som tilbød førsteavdelings jus. Da ble jeg nysgjerrig og meldte meg på. Der var jeg helt solgt.

FREM TIL 2005 jobbet Versland som advokat i Flekkefjord, før han gikk over til Lister tingrett som tingrettsdommer.

– Men så ble du jo sorenskriver. Hvordan opplever du den jobben?

– Mye av den jobben er likt som da jeg var tingrettsdommer, for dommerdelen er lik. I tillegg har man dimensjonen med den daglige strategiske, langsiktige ledelsen på et kontor, med personalansvar, budsjett og kjempe for kontorets interesser - og det har vært noen kamper der. Så det er en annen dimensjon med det.

– Du har jo en jobb hvor du ser og hører mye forskjellig, så du får en litt annen type innsikt enn den vanlige mann på gata. Hvordan opplever du de samfunnsmessige utfordringene?

– Da må jeg skru tiden tilbake litt, for det er mye som blir litt nytt for én. Første gangen man kommer over en sak om barn som blir utsatt for seksuelle overgrep. Første gang man blir utsatt for en drapssak, der alle detaljene gjennomgås til de grader - med bilder fra obduksjonsbordet og barn som forklarer seg foran kamera om hvor fælt de har hatt det i forbindelse med overgrep. Du får på en måte kjennskap til ting som ellers er behagelig å ikke tenke så mye på. Og det gjør noe med en person, for det setter en farge på opplevelsen man har av hvordan livet er. På hvordan mennesker og samfunnet er.

Det å bli kjent med at det skjer så grusomme ting, gjør at man må tenke litt. Og det er ikke alle som fikser det like bra.

– Det er viktig å få tilbake det positive livssynet. Og det er mye positivt. Vi får inn alt dette, og det er ikke nødvendigvis slik at det er representativt for alt det som er der ute. Man må få det litt i statistisk perspektiv. Men det å bli kjent med at det skjer så grusomme ting, gjør at man må tenke litt. Og det er ikke alle som fikser det like bra.

– Har du selv vurdert å slutte?

– Nei, ikke på grunn av det. Jeg har vært forbausende fornøyd med jobben. Det kan av og til være en belastning, men det er også et privilegium å kunne ha et ansvar for å håndtere disse viktige tingene. Det er kanskje den største gleden med denne jobben, at man håndterer ting som tross alt er viktig for veldig mange.

– Har du noen gang vært usikker eller nervøs på tanken av å skulle avsi en dom som er rettferdig?

– Jeg tror man alltid må føle et ansvar for at det man gjør er riktig. Hvis man tar for lett på det gjør man heller ingen god jobb. Nervøsitet vil ikke være riktig beskrivelse, men å føle at man har et tungt ansvar for å gjøre det riktig - og at det er drivkraften, er nok riktig.

Robert Versland jobber som sorenskriver ved Lister tingrett. Der møter de ulike saker og ulike personer. - Det kan av og til være en belastning, men det er også et privilegium å kunne ha et ansvar for å håndtere disse viktige tingene, forteller han.
Malene Sørensen Lundberg

I LØPET AV KARRIÈREN er det enkelte saker som setter større preg. Versland minnes spesielt noen.

– Jeg har et par, hvor det er en voldtektssak jeg av og til tenker tilbake på som jeg syntes var så grusom. Det var en nedverdigende håndtering av jenta og et maktutspill. Jeg husker når hun skulle forklare seg i retten; hun var gråtkvalt og fikk nesten ikke ut ordene. Man føler de blir dratt gjennom et overgrep på nytt. Man gjør seg noen tanker: hvis det av og til kommer tilbake igjen til meg, hvor mange ganger kommer det tilbake til henne? Det er veldig sterke ting som skal gjenoppleves gang på gang. Og i tillegg har jeg flere overgrepssaker mot barn som jeg tenker på etterpå. Man vet at det er virkelige mennesker som er utsatt for ekstremt fæle ting.

Om man ikke har empati eller sympati, har man ingenting å gjøre i denne jobben.

Saker hvor personer omkommer eller blir hardt skadet i trafikkuhell, er også noe han kjenner tungt på. Der ser man ofte etterlatte og personer som er rammet for livet.

– Om man ikke har empati eller sympati, har man ingenting å gjøre i denne jobben. Samtidig skal ikke det være styrende for hvilken dom man faller ned på, for den skal basere seg på hva man finner bevist utover en hver rimelig og fornuftig tvil. Det har med rettsikkerhet å gjøre.

– Du har ansvaret med å forholde deg til lovverket som er satt, men hender det du som privatperson reagerer på lovverket med strafferammene?

– Ja, én ting er hva man tenker på rent rettspolitisk filosofisk, man har alltid egne meninger. Av og til synes jeg det spriker veldig godt (i lovverk og strafferammer, journ.anm), men vi kan ikke tillate oss å være politiske i våre beslutninger, og det er jeg også veldig flink til. Personlige tanker om hvordan ting burde være, settes helt til side. Da er jeg i et helt annet modus når jeg jobber som dommer, for som dommer avgjør vi ting etter relativt faste rammer, påpeker Versland.

Stort sett har han opplevd at de fleste tiltalte som kommer til retten, utviser respekt og takler det som kommer på en fin måte. Han uttrykker at alle som kommer inn dørene til retten fortjener respekt og å bli hørt.