For såpass respekt skal man ha for dem som sliter i samfunnet vårt. Det er ikke oss politikere det er synd på.

Etter en god mannsalder som kommunestyremedlem i Kvinesdal, de siste ti som ordfører, kom jeg overraskende inn på Stortinget i 2013. Fra plassen i næringskomiteen opplevde jeg å få brukt kreftene godt gjennom fire år, til gagn for Lister, Sørlandet og velgerne her. Jeg var sterkt motivert for å fortsette, spesielt med utsikt til å få jobbe med en Ap-ledet regjering, ikke fra opposisjon. Slik gikk det som kjent ikke. Da gjelder det å se framover. Jeg er godt i gang. Motivasjonen for å jobbe med lokal nærings- og samfunnsutvikling, er den samme som alltid. Så får vi se hvilke muligheter som dukker opp.

DEN SISTE TIDEN har jeg mest fungert som «kårkall» på gården til sønnen min. Jeg skriver i gåseøyne, da kårordningen i sin tid var den formaliserte alderstrygden for selveiende bønder. Siden har vi fått en norsk velferdsstat som inkluderer alle, noe vi skal være stolte av. Velferdsstaten forsvinner ikke over natta, men kan forvitre gradvis. Vi skal derfor være glade for at noen bekymrer seg for den..

Velferdsstatens framtid er, enkelt sagt, avhengig av to ting: At vi gjennom høy arbeidsdeltakelse og god næringsutvikling sørger for tilstrekkelig skattegrunnlag. Og at skattenivået er tilstrekkelig til å betale det velferden koster. Ingen har økte skatter som mål i seg selv. Derimot bør vi alle ha som mål at vi fortsatt skal ha gratis helsevesen i verdensklasse, medisiner på blå resept, gratis og god skole for barna, rimelige barnehageplasser, trygghet i alderdommen og et sosialt sikkerhetsnett for dem som faller utenfor. Disse tingene henger sammen.

«Det er ikke slik vi vil ha det i Norge»

EN UTFORDRING med demokratiet, er at valg gjerne avgjøres av folks her-og-nå-opplevelse. Kroneksemplet er Hellas. Politikerne garanterte vestlig velferdsnivå, uten å nevne at det forutsatte vestlig skatteinnbetaling. De ble ikke straffet av velgerne. At man hadde «løst» problemet med å forgjelde landet, fikk de færreste med seg. Så smalt det. Da protesterte velgerne mot dem som hadde startet den upopulære ryddejobben. Hellas er ikke Norge. Men også her er det grunn til skepsis, når en historie blir for god til å være sann: At man bare kan kutte skatter uten følger for velferden. De som sitter med regnearkene, ser nemlig at selv ikke oljefondet er nok til å dekke opp for kommende utgifter til pensjon, eldreomsorg og helse.

Like viktig er en klok og langsiktig arbeids- og næringspolitikk. Mange misliker pensjonsreformen, men bare i år frigjør den hele 30 milliarder kroner til viktige formål. Stimulansen til å stå lenger i jobb, er hovedgrunnen. Denne bør også komme de offentlig ansatte til gode. Frafallet i videregående har tilsvarende dimensjoner. Hvert år går 15.000 elever ut uten fagbrev eller studiekompetanse, til et Norge som knapt etterspør ufaglært arbeidskraft lenger. Man anslår at hver person som fullfører, er verd en million kroner i økt skatteinntekt og lavere sosiale utgifter. 15.000 årlig koster altså 15 milliarder.

Listers sammensatte mennesker

HER KOMMER OGSÅ det alarmerende tallet på unge uføre inn. Det siste året fikk vi 2500 flere. Man anslår nåverdikostnaden til 30 milliarder, fordi de blir uføre resten av livet. Får vi tallet ned, sparer vi samfunnet for enorme summer og gir mange mennesker et bedre liv. Vi kommer ikke utenom en kraftig satsning på yrkesfag og lærlingplasser, om vi skal lykkes. I tillegg vet vi at problemene for mange ikke startet på videregående, men lenge før. Dette er en av mange grunner til at vi trenger flere lærere rundt de yngste elevene, slik at tidlig lese-, skrive-, regneinnsats blir mer enn ord.

Også i næringspolitikken gjelder det å ta aktive grep og prioritere det som fungerer. De siste årene har vi sett de negative følgene, ikke minst på Sørlandet, av oljeprisfallet. En gunstig kronekurs kom som bieffekt av fallet, og har bidratt til en viss oppgang igjen. Men det holder ikke å overlate økonomien til slike svingninger. Aktiv næringspolitikk fra framoverlente politikere, er nødvendig om Norge skal lykkes. Men også for at Lister og Sørlandet skal lykkes. De beste resultatene får vi når kreative bedriftseiere, kompetente ansatte og framsynte politikere spiller på lag.

MIN EGEN VEI videre er jeg ikke så bekymret for. Jeg har god tro på at jeg vil finne noe nyttig å gjøre, på felt der jeg har best forutsetninger for å bidra. Veien videre for velferdsstaten, og for arbeids- og næringslivet som må bygge opp under denne, uroer litt mer. Det kan gå bra, for all del. Forutsetningen er at vi forstår hva som kreves av vilje og evne til ansvar og langsiktig tenkning. Ikke bare fra politiske myndigheter, men også litt fra oss selv.