Gjestgiveriet i Rørvik. Det var her historien om den unge kvinnen utspant seg i 1828.

Johannes Hamre

Jomfru Meier

En gammel historie fra gjestgiveriet i nedre Rørvik, - fra 1828.

Publisert: Publisert:

En sein haustkveld, den 15. september 1828, kom der en ung kvinne til nedre Rørvik og bad om losji for natten.

Les også

En «ny» historie om Tjodolv

Les også

Evangelisten som førte tusener til Gud

NÅ VAR DET IKKE noe uvanlig at der kom reisende og bad om nattelosji på Rørvik. Garden lå like ved siden av den gamle rideveisforbindelsen mellom aust- og vestlandet. De som den gang bodde i nedre Rørvik, bestefar Anders Christian og bestemor Guri, drev gjestgiveri i det rummelige to etasjes hus som var bygget vel et snes år tidligere og Anders Christian hadde fergingen over fjorden til Feda. Men omstendighetene som utviklet seg omkring denne reisende, var en slik art at det mindtes av slekten i generasjoner.

Jeg vil her gjengi tildragelsen slik som min far fortalte den 70-80 år etter. Videre støtter jeg min framstilling til den vidløftige vitneforklaring som i sakens anledning ble opptatt av sorenskriveren og finnes innført i Flekkefjords Justisprotokollen for den tiden. Det som kom fram under dette forhør, stemmer fullt ut med den muntlige overlevering og underbygger denne i flere detaljer.

Overleveringen beretter om en jomfru Meier (jomfru var den tiden en vanlig betegnelse for et yngre kvinnemenneske, helst av høyere stand). Denne jomfru kom med hesteskyss fra skysskiftet på Birkeland i Lyngdal. Der var korte skysskifter den gang da skyssingen foregikk med ridehest. Kjøreveien fra Lyngdal til Rørvik var ikke bygget da, - denne blei først åpnet i begynnelsen av 1830 årene.

Les også

Georginekongen på Raustad

Les også

Sauesjået i Kvinesdal

Les også

Kvinesdal var et eventyr for henne

MED HEST og skysskar kom derfor jomfruen gamleveien ned over Gamlegjøyda. Da de kom fram på bakken, så langt at de lunne se fjorden, var det ikke mulig å få hesten til å gå lengere. Dette til tross for at en aldrig tidligere hadde merket at hesten hadde tilbøyelighet til å bli «sta». Skysskaren, Terje Massen Øigaren, måtte derfor binde hesten der oppe, og følge jomfruen med hennes reisetøy ned til gården.

Bestefar Anders holdt da på å gå til sengs, og bestemor Guri tok imot den reisende og anviste henne værelse i storstuen i søndre ende av huset. Dette værelse med den gamle «himmelseng» var brukt som gjesteværelse. På bestemors spørsmål forklarte den reisende at hun var en jomfru Meier, at hun kom fra Mandal hvor en søster var død for et år siden. Nå aktet hun seg til Egersund, hvor hun hadde en annen søster, - den eneste hun nå hadde å støtte seg til. Jomfruen var meget alvorlig stemt og drog flere dype sukk, og beklaget seg at hun var utmattet etter reisen. Hun var kledd i en mørkegrønn «frakk» med en svart kjole under, kappe på hode og utenpå denne en hvit stråhatt. Utenpå frakken et lyst, blomstret kastetørklde som var fastknyttet bak på frakken.

Hun var irritert over at skysskaren hadde «forkommet» et snøreband som hun hadde hatt til å surre reisetøyet med, og forlangte at han skulle få en lykt og gå og lete etter dette. Bestefar sa da at hun trengte vel ikke noe snøre i natt, og at hun neste morgen skulle få så meget snøre av ham som hun behøvde. Dette blev da også lagt ferdig til henne morgenen etter. Dermed måtte hun gi seg tilfreds, hun bad om litt melk, som hun fikk, og hun og folkene på gården gikk til ro.

Les også

Johan Nilssen – første formann i idrettslaget

Les også

Kvinesdals egen George Washington

Les også

Ein skoien doktar

NESTE MORGEN da det drog litt ut uten at jomfruen viste seg, gløttet bestemor på døren til hennes værelse, men hun så ingen der, - heller ikke var der noen i senga. Hun lette etter den logerende i huset og omkring, men uten å finne spor etter henne. Senga fant hun ennu varm, så det var tydelig at den var benyttet. Av de klær hun hadde på seg om kvelden lå frakken og stråhatten tilbake i gjesteværelset.

Nå varslet bestemor om forsvinningen til sin mann og tjenestefolkene som var ute og arbeidet på marken. De gikk straks i gang med å søke i uthusene og i skogen i omegnen og også undersøkte de andre hus på garden. Herunder fikk de hjelp av naboen Mass Reiersen, midtre Rørvik, som på den tiden kom opp fra sjøen hvor han hadde vært ute å fisket. Letinga var resultatløs, men unntak at en fant spor etter sko med små hæler (hæler ikke større enn en to-skilling heter det i overleveringen) og så små skohæler brukte ingen der på gården. Disse spor førte ned over Eigaråkeren og videre kunne de påvises ned gjennom lia til sjøen.

Av dette fikk en sterk mistanke om at jomfruen hadde søkt ned til sjøen og druknet seg der. Hun var jo helt ukjent på stedet så hun hadde ikke fulgt rideveien nedover, men sporene pekte mot «Lyngpallen» en fjellknaus litt utenfor der hvor Storebekken flyter ut i sjøen.

Av dette fikk en sterk mistanke om at jomfruen hadde søkt ned til sjøen og druknet seg der.
Les også

Hvilesteinen på Fosselandsheia

Les også

De dro til USA og ble mangemillionærer

Les også

Historien om Utsikten

SÅ BLE TILDRAGELSEN meldt til lensmannen, som straks kom tilstede sammen med flere menn fra Feda, der også deltok i leitinga. Der blei også satt i gang sokning i sjøen, hvor ca. 20 menn deltok, men alt uten resultat.

Lensmann Ole Wegge sendte så innberetning til sorenskriveren, I den tiden, da her ikke fantes telefon og heller ikke var kjøreveg til Flekkefjord, var dette ikke så enkelt som i våre dager. Det som gjorde dette enda mer komplisert at sorenskriveren nettopp i de dagene var opptatt i tjenesteanliggende ute på Hidra.

Les også

«Garsguden» som ble entreprenør i New York

Les også

Kvinesdals siste loffer

Les også

Den siste henrettelsen

I JUSTITSPROTOKOLLEN anfører sorenskriveren innledningsvis at han fikk lensmannens rapport den 17. September. Han var da i Rasvåg, og også 18de og 19de hadde han forretninger på Hidra. Derfor blev det ikke mulig å ta seg av denne sak før den 20. september, da blei ekstrarett satt på tingstedet Fedde og avhørt vidner i anledning jomfru Meiers forsvinning.

Som vidner blei avhørt: Lensmann Ole Wegge

Anders Christian Tollaksen, 37 år, fergemann

Guri Hansdatter, 29 år, gift med foregående

Jakob Larsen, 24 år, tjenestekarl på Rørvik

Gunnhild Bergitte Andersdatter, 42 år, tjenestepige på Rørvik

Martelene Salmonsdatter, 26 år

Mads Reiersen Rørvik, 64 år

Hans Hansen Fede, 37 år, skipper Feda

Willum Andersen Fede

Under vitneforklaringen kom der ikke fram noe videre utover det som er fortalt foran, Husbonden og kona hadde intet merket om natten. Tjenestejenten Gunnhild Andersdatter forklarede at hun i grålysningen tidlig om morgenen den 16de september hadde hørt stuedøren gå, først en gang og så ca. en halv time seinere, omkring kl. 4.30 hørte hun døren gå en gang til. Og om morgenen så hun døren inn til gjesteværelset stod på klem, og hun bad tjenestegutten lukke den for at det ikke skulle bli trekk inn til gjesten. Tjenestegutten Jakob Larsen vidnede at da han lukkede døren kikket han inn i værelset, men han så ingen der, og heller ikke noen i sengen.

Les også

Med vatnet som badekar

Les også

Maskinisten i Stampebekken

DET SOM DEN MUNTLIGE overleveringen har fortalt om hesten som ikke vilde gå lengere da den kom fram på bakkekanten mot fjorden, ble ikke nevnt i vidneforklaringen, -en anså vel ikke dette å ha noen betydning for saken. Etter det som senere hendte, var der noen som utla denne hendelsen som om hesten hadde tatt varsel av det som skulle skje i fjorden.

Derimot forklarte flere av vitnene om snørebandet som den reisende var så opptatt på å få om kvelden. En drog den slutning av dette at hun hadde planlagt å ha dette snøret til å forkorte sine dager.

Etterpå bad bestemor Guri tilføyet hendes forrige forklaring at skysskaren Torje Ødegården til hende om aftenen den 15de fortalte «at Marie Meier hadde vært meget snild imot han på veien, men derfor meget alvorlig og underlig og han trodde at hun var av de såkalte lesere eller hellige».

Hendes liig blev funden i Fedde fjord og formenes at hun forsetlig hadde druknet sig.

DEN 20. SEPTEMBER, da vitneforklaringen blev opptatt, var liket ikke funnet, men hun blev visstnok funnet kort tid etter, og blev da midlertidig lagt inn på den gamle sjøbua som ble ødelagt av raset i Rørvikstrand i 1967.

I kirkeboken for Kvinesdal er innført: Anne Marie Mejer, død 15/9, begraved 29/9 1828. «Hendes liig blev funden i Fedde fjord og formenes at hun forsetlig hadde druknet sig.»

Den 1. april 1829 blev holdt skiftesamling på Fedde tingsted.

Som arvinger er da oppført: Tre barn etter en avdød bror Olaus Mejer, nemlig
Carl Ferdinan Mejer, Mathilde Margrethe Mejer og Christian Mejer, som alle bor i Fredrikshald - samt en søster Hendrikke Mejer boende i Egersund.

Nedtegnet av Karl Rørvik (1888 – 1968), i 1967.

Artikkelen stod på trykk i Kvinesdal Historielags årsskrift i 2015.

Publisert:
  1. KULTUR

    Kvinesdal under okkupasjonen i 1942 - del 2

  2. KULTUR

    Kvinesdal under okkupasjonen i 1942 - del 1

  3. KULTUR

    Sorenskrivaren i Feda tinglag

  4. KULTUR

    Kjøp av Krongodset Audalstøl for nesten 300 år siden

  5. KULTUR

    Tante Engel

  6. KULTUR

    Da slusken kom til bygda