Tante Engel

Hans Olav Tønnessen fra Feda har skrevet denne artikkelen. Den ble første gang publisert i Kvinesdal Historielags årsskrift for 2019.

Publisert: Publisert:
  • Hans Olav Tønnessen

Et av de menneskene som har gitt meg de beste minner og betydd mest for min personlighetsutvikling er, ved siden av mine foreldre, min tante, fars søster, Engel Margrethe Tønnessen. I Ånen Årlis bok om Feda er hun simpelthen uteglemt, enda hun kanskje er den i Tønnessen familien som har satt mest spor etter seg. Årsaken til at hun ikke er nevnt i boka er vel at hun ikke var gift og ikke fikk etterkommere.
Engel Margrethe kom til verden i 1863. Hun fikk navn etter sin farmor Engel Margrethe f. Briseid. Hun var den eldste av fem søsken og ti år eldre enn min far som var den yngste.

Les også

Da slusken kom til bygda

Les også

Øye skole

TANTE ENGEL var ugift. Hun var utdannet lærer som sin far. De første årene underviste hun ved allmueskolen på Feda, men det meste av sitt yrkesaktive liv var hun lærer ved amtsskolen. Jeg tror hun gikk av med pensjon ca. 1920. Jeg kan så vidt huske det.

Hans Olav Tønnessen f. 1915 i Feda.

Privat

Amtsskolen ble opprettet ved lov av 1875, antagelig som en motvekt mot de grundtvigske folkehøyskolene. Det var ettårige kurs (i virkeligheten bare seks mndr.) Skolene var ofte ambulerende, det vil si at de flyttet fra sted til sted, ett år på hvert sted. Her i fylket, som den gang het Lister og Mandals amt, var det to ambulerende amtsskoler, senere fylkesskoler. Engel Tønnessen arbeidet i den skolen som flyttet fra kommune til kommune i vestre del av amtet. Skolen tok imot elever fra 15 år og oppover. Det pleide å være stor aldersspredning blant elevene.
Men kursene varte bare et halvt år, og resten av året bodde Engel hos sine foreldre på Feda. Da foreldrene var døde i 1917, ønsket hun fortsatt å bo i sitt barndomshjem. Men min far, som hadde seks barn og dessuten drev gjestgiveri og skysstasjon, trengte hele huset. Problemet ble løst ved at huset ble forlenget med noen meter. Så fikk Engel fortsatt disponere den del av huset der hun hadde bodd sammen med foreldrene. Men entreen hadde de felles og bare en stuedør skilte de to leilighetene fra hverandre.

Les også

Skolen i Rørvik og Opofte krets omkring 1900

Les også

Med familien i Amerika mens jeg vokste opp på Feda

ÅRENE ETTER første verdenskrig var en økonomisk nedgangstid med trange kår for de fleste.

Min far hadde et lite gårdsbruk og fem – seks kuer og hest. Men det var for lite for vår store familie. Han drev en tid gjestgiveri og skysstasjon, men det ble slutt da bilene kom. Han prøvde seg med bøkkerverksted i den store sjøbua. Men bua brant ned før han kom ordentlig i gang (ca. 1920). Men jobben som herredskasserer og andre kontorjobber reddet situasjonen for ham, selv om det var knapt nok.
Tante Engel derimot hadde rommelig økonomi. Hun hadde arven etter sin velstående far. Dessuten hadde hun sin lærerlønn og ingen forsørgelsesbyrde. Så hun visste ikke av økonomiske bekymringer.

Engel Margrethe Tønnessen.

Privat

Jeg vet ikke, men går ut fra at det var tante Engel som kostet påbygningen av huset. Hun var også rundhåndet med sine gaver. Jeg, som den yngste av barna, har særlig mye å takke henne for. Hun kostet på meg undervisning i fiolinspill og betalte også for oppholdet ved Hornnes landsgymnas.

Hun kostet på meg undervisning i fiolinspill og betalte også for oppholdet ved Hornnes landsgymnas.
Les også

Ingvald Gullestad skobutikk 1939-1975 - del 1

Les også

Ingvald Gullestad skobutikk 1939-1975 - del 2

TANTE ENGEL sluttet som lærer i begynnelsen av 1920-åra. Fra da av og til hun døde i 1935 bodde hun i sitt barndomshjem på Feda. Hun tok seg av en jente fra Gyland, noen år yngre enn henne selv, som het Tobine Hjelleseth. Hun var noe tilbakestående og hadde psykiske plager som jeg ikke vet å sette navn på. Hun var svært fåmælt og vanskelig å få kontakt med. Fra tid til annen hadde hun perioder da hun virket svært oppkavet og fortvilet, hadde det fryktelig travelt, men fikk lite gjort. Hun var nok mer til ulempe enn til hjelp for tante Engel. Men tante var glad i Tobine og beholdt henne hos seg til sin død i 1935.

Tante Engel hadde mange og mange slags venner og bekjente, og hun hadde ofte besøk av dem. Av hennes søsken var det naturlig nok søsteren Marie som besøkte henne. Brødrene, Tønnes og Hans, bodde hos en av sine søsken, hos tante eller min far, etter som det passet. De bodde alle i by, og Feda var et bra feriested. Onkel Tønnes, som var prest, kom regelmessig hver sommer i ferien.

Men tante hadde også mange andre gjester. Ofte bodde omreisende emissærer hos henne, mens de forkynte på bedehuset.

Under sine halvårlige opphold ved amtsskolen, som flyttet fra sted til sted, fikk hun mange venner og venninner som besøkte henne, også etter at hun ble pensjonert. Dessuten hadde hun vært aktiv i forskjellige kristelige og humanitære organisasjoner og mange mer kjente personer fant å kunne ta imot tilbud om gratis ferieopphold hos en velstående dame som ennå ikke var for gammel til å stelle godt for sine gjester.

Les også

Kvinesdal - utvandrarkommunen på Sørlandet

Les også

Bygdehøvdingen Andreas Lindland

JEG HAR NOEN fotografier, tatt i min tidlige ungdom, alle tatt i hagen på Feda. På ett av dem står alle fem søsken side om side «i all sin makt og velde». De veide sikkert 500 kg til sammen. På et annet bilde sitter tante Engel i hagen sammen med sin søster Marie som veide minst 120 kg (vi hadde ikke vekt som målte mer), og en annen gjest av omtrent samme format, en fru Zapke, en meget fornem og myndig dame. Hun var formann i avholdsorganisasjonen «Det hvite Bånd», der også tante var medlem. Vi holdt oppe etter henne et utbrudd hun kom med mens de satt i hagen og vi strevde med å få høyet i hus: «Er det ikke skjønt å se på at folkene høer» (høyer).

Tante hadde sin egen hageflekk ved siden av vår hage. Her hadde hun et slags lysthus som egentlig bare var et tak og noen lekter rundt et bord og benker. Til skjerm for vind og sol kledte hun huset med et hvitt lerretsstoff. Her satt vi ofte og drakk kaffe og spiste kaker sammen med tante Engel og hennes gjester.
Samværet med så mange forskjellige mennesker var nok mer utviklende enn jeg den gang forstod.

Samværet med så mange forskjellige mennesker var nok mer utviklende enn jeg den gang forstod.

Tante Engel leste mye – ja, det gjorde vi alle. Vi hadde mange bøker selv og tante ville gjerne at vi skulle lese de bøkene hun kjøpte – og det var ikke få. Vi unge forsto vel ikke alltid hvorfor hun valgte de bøkene hun kjøpte. Det gjorde kanskje heller ikke min far, som kritiserte dem sønder og sammen.

Les også

De seilte for velstand og lykke - del 1

Les også

De seilte for velstand og lykke - del 2

I 1920-ÅRENE var det flere kristne forfattere som brukte romanformen som et middel i forkynnelsen. Som skjønnlitteratur var de ikke noe å skryte av. Og det så nok tante også. Men hun ville gjerne at vi skulle lese dem på grunn av den kristelige påvirkningen de kunne ha på oss unge. Men vi var allerede da så vel bevandret i litteraturen at vi ikke godtok slikt «sprøyt», til tantes sorg og skuffelse. Også vår far mente at et skjønnlitterært arbeid måtte finne seg i å bli vurdert som skjønnlitteratur, ikke som en preken.

At tante Engel også hadde sans for fin litteratur viser de bøkene hun satt i stua vår og leste høyt fra i vinterkveldene. Blant de bøkene jeg minnes og satte stor pris på, var Selma Lagerløfs Charlotte Løvenskjold og Anna Sverd. De var nylig utkommet i Sverige og ennå ikke oversatt til norsk, så hun leste dem på svensk.

Da jeg lå syk et par måneder i 12-årsalderen, satt hun ved sengen og leste høyt en bok av Gabriel Scott som var kommet ut det året. Så hun fulgte godt med. Boken het «Stien».

Men det var ikke bare bøker hun leste. Hun holdt Dagen, For fattig og rik, ukebladet Urd, Agder og flere misjonsblader. Min far holdt Tidens Tegn, Christiansands Tidende og Flekkefjordsposten. Vi leste både tantes og våre egne blader, både Venstre- og Høyreaviser.

De unge i dag vil nok spørre hvordan vi fikk tid til å lese så mye. Jo, vi leste fordi vi var glad i å lese. Men vi hadde heller ikke så mye annet å bruke fritiden til. Vi hadde ikke fjernsyn eller radio, og heller ikke bil. Kvinnene hadde håndarbeid mellom hendene, men karfolket hadde ingenting annet enn bøker og blad. Det var slutt på de tider da mannfolk satt i stua og teljet river og økseskaft. Slikt kjøpte de i butikken i min tid.

Les også

Blant norsk-amerikanarar i USA

Les også

Sletta

TANTE ENGEL var en varm kristen. Hun tok ivrig del i aktivitetene på bedehuset og i misjonsforeninger. Men hun var en lys og glad kristen. Det fulgte alltid glede og sang med der hun opptrådte. Hun var nok preget av Grundtvigs glade kristendom og jeg vil tro at hun hadde vanskelig for å finne seg til rette i det tunge, pietistiske vekkelsesmiljøet som preget min barndom og ungdomstid i 1920 åra på våre kanter.

Tante Engel holdt på sin ungdoms idealer hele sitt liv. Gjennom henne fikk jeg innføring i forrige århundres åndsliv før realismen og dekadansen brøt igjennom i litteraturen og arbeiderbevegelsen og sosialismen i politikken mot slutten av hundreåret.

Tante Engel holdt på sin ungdoms idealer hele sitt liv.

Engel elsket sitt fedreland og alt som var norsk. Men hun var langt fra sjåvinist. Forakt for alt som var dansk, den fikk vi innpodet på skolen og ikke hos tante. Hun var sterkt preget av folkehøyskolens idéverden og en varm beundrer av dansk poesi og salmediktning.

Også svenske forfattere hørte med blant hennes favoritter, særlig Gustav Frøding og Selma Lagerløf.

En forfatter som Arne Garborg hadde hun nok ambivalente følelser overfor. Han, som Bjørnson, falt jo fra sin gudstro på sine litt eldre dager. Jeg husker en diskusjon mellom tante og min far etter at Garborg var død i 1924. Tante snakket begeistret om alle de skjønne dikt i Haugtussa og om romanen Fred, Den burtkomne o.a. Min far hadde lest «Trette menn» og fnyste av «den dekadante fritenkeren». At Garborg skrev nynorsk var for tante et pluss, men for far et minus. Forresten tror jeg nok at tante gjerne ville være mer glad i nynorsk enn hun egentlig var.

Les også

Theodore Jorgenson - del 1

Les også

Theodore Jorgenson - del 2

MIN TANTE VAR en romantisk sjel. Hun elsket alt som var vakkert og stemningsfullt i diktning og musikk. Hennes første ungdom falt jo i romantikken og poesiens gullalder. Hun elsket de romantiske diktene til Welhaven, Bjørnson, Vinje, Jørgen Mo, Landstad osv. Jeg tror ikke hun satte så stor pris på folkediktningen som ble samlet og gjort kjent på den tid.

Nyromantikken og folkelivsskildring fra omkring århundreskiftet tror jeg hun var mindre begeistret for.

Min tante var svært glad i musikk. Men hun hadde sjelden høve til å høre god musikk. Selv spilte hun orgel, men bare til husbruk, dvs. til sang. Hun hadde god sangstemme og elsket å synge, ikke bare til sitt eget orgelakkompagnement, men like gjerne uten tonefølge. Hun sang mens hun gjorde sitt morgentoalett. Om sommeren med åpent vindu, hørtes hun viden om. Hun ville svært gjerne synge sammen med oss andre – inne om vinteren og ute om sommeren – i hagen, på utflukt til Lindland eller Lunden eller hvor som helst vi kunne slå oss ned. Du verden som vi sang! Både salmer og sanger fra den mangfoldige sangskatten som vokste fram i siste halvdel av forrige århundre. Vi trengte ikke sangbøker, vi kunne sangene utenat.

Min far, som også hadde god sangstemme og var glad i å synge, kunne ofte gå lei og syntes det ble for mye av det gode når søstrene ledet sangen. Etter at hun var død hørte jeg far flere ganger si at han angret på at han ikke alltid var villig til å følge sin søster i sangen.

Les også

Vi som arvet alt

Les også

Storekvina stasjon

SELV VAR JEG i hele min tidlige ungdom preget av forrige århundres romantiske og idealistiske strømninger. Krigen kom som et sjokk for meg. Jeg følte det som om alt som for meg var verdifullt og verd å leve for nå raste sammen. Jeg fikk en depresjonsperiode som det tok tid å komme over.

Tante Engel var visst den første på Feda som fikk radio. Hun hadde fått en elektriker i Flekkefjord til å bygge et slikt apparat til henne. Men senderen var svak og mottagerforholdene dårlige. Så det ble mye forstyrrelser og svak lyd. Det tante helst lyttet til var ikke tale, men musikk. Hun ba oss ofte inn til seg for å høre musikk i radioen. Vi måtte sitte musestille for å høre noe. Mens tante lyttet henført til musikken satt iallfall jeg og kjedet meg.

Tante Engel var visst den første på Feda som fikk radio.

Men selv var jeg glad i å spille norske melodier og folkemusikk som jeg for en stor del hadde lært av tante, først på munnspill, senere på fiolinen.

AVHOLDSSAKEN, som vokste fram i hennes ungdom fikk også en tilhenger i tante Engel. Hun var medlem av avholdsforeningen Det Hvite Bånd og var venninne med formannen i denne landsforening. Men totalavhold tror jeg hun hadde et halvhjertet forhold til. Det passet liksom ikke sammen med de meget nøkterne drikkeskikkene hun var oppvokst med. Men misbruk – fy for skam!

Tante Engel var glad i ungdommen og ville gjerne være sammen med de unge. Det var hun jo vant til fra fylkesskolen. Jeg tror hun var medlem av den kristelige ungdomsforeningen på Feda helt til sin død.

Det fulgte sang, lek og latter med der tante fikk føre an. Og hun ble som regel fort midtpunkt i enhver forsamling der hun deltok.

Det passet kanskje ikke like godt blant alle i 1920-åras dystre vekkelsestid. Men ingen kunne dra i tvil hennes ekte kristelige sinnelag og dype kristentro.

Tante Engel passet godt på sin helse og drev gymnastikk på soveværelset hver dag. Det var hennes stolthet at hun kunne stå med strake knær og legge flate hender i gulvet foran seg. Hun var vital og virksom helt til hun ble syk av kreft. Sine siste dager lå hun i sin stue og lyttet til radio og til orgel når noen kunne spille for henne.
Bare dager før hun døde husker jeg at hun ba meg spille melodien til en sang som hun hadde funnet i et blad. Og jeg spilte melodien på orgelet, om igjen og om igjen til hun hadde lært den.

Det var slik hun var!

Jeg var 20 år den gangen.

Hun døde sommeren 1935, 72 år gammel.

Publisert:
  1. KULTUR

    Kvinesdal under okkupasjonen i 1942 - del 2

  2. KULTUR

    Kvinesdal under okkupasjonen i 1942 - del 1

  3. KULTUR

    Sorenskrivaren i Feda tinglag

  4. KULTUR

    Kjøp av Krongodset Audalstøl for nesten 300 år siden

  5. KULTUR

    Da slusken kom til bygda